Şunu aradınız:: proiecerunt (Latince - Norveççe)

qui responderunt libentissime dabimus expandentesque super terram pallium proiecerunt in eo inaures de praed
og de sa: vi vil gjerne gi dig dem. og de bredte ut et klæde, og på det kastet hver av dem de ringer han hadde tatt til bytte.

confusi sunt sapientes perterriti et capti sunt verbum enim domini proiecerunt et sapientia nulla est in ei
de vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykken rammer dem. se, herrens ord har de forkastet; hvor skulde de da ha visdom fra?

quae dicentes omnia de finibus suis alienorum deorum idola proiecerunt et servierunt deo qui doluit super miseriis eoru
og de hadde de fremmede guder bort fra sig og tjente herren; da kunde han ikke tåle å se på israels nød.

et surgentes destruxerunt altaria quae erant in hierusalem atque universa in quibus idolis adolebatur incensum subvertentes proiecerunt in torrentem cedro
først fikk de bort de alter som fantes i jerusalem; også alle røkelsekarene tok de bort og kastet dem i kidron-bekken.

et accesserunt ad eum turbae multae habentes secum mutos clodos caecos debiles et alios multos et proiecerunt eos ad pedes eius et curavit eo
og meget folk kom til ham, og de hadde med sig halte, blinde, stumme, vanføre og mange andre; og de la dem for hans føtter, og han helbredet dem,

et contempsit iudicia mea ut plus esset impia quam gentes et praecepta mea ultra quam terrae quae in circuitu eius sunt iudicia enim mea proiecerunt et in praeceptis meis non ambulaverun
men det var gjenstridig mot mine lover, så det var mere ugudelig enn hedningefolkene, og mot mine bud, så det var mere ugudelig enn landene rundt omkring det; for de forkastet mine lover og fulgte ikke mine bud.

cumque occumberet sol praecepit sociis ut deponerent eos de patibulis qui depositos proiecerunt in speluncam in qua latuerant et posuerunt super os eius saxa ingentia quae permanent usque in praesen
men på den tid solen gikk ned, bød josva sine folk å ta dem ned av trærne og kaste dem i den hule de hadde skjult sig i; og for inngangen til hulen la de store stener, som ligger der den dag idag.

et inritaverunt me domus israhel in deserto in praeceptis meis non ambulaverunt et iudicia mea proiecerunt quae faciens homo vivet in eis et sabbata mea violaverunt vehementer dixi ergo ut effunderem furorem meum super eos in deserto et consumerem eo
men israels hus var gjenstridig mot mig i ørkenen; de fulgte ikke mine bud og forkastet mine lover, enda det menneske som holder dem, får leve ved dem, og mine sabbater vanhelliget de grovelig. da sa jeg at jeg vilde utøse min harme over dem i ørkenen og gjøre ende på dem.