Şunu aradınız:: venter (Latince - Norveççe)

venter
abdomen

en venter meus quasi mustum absque spiraculo quod lagunculas novas disrumpi
mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.

miserere mei domine quoniam tribulor conturbatus est in ira oculus meus anima mea et venter meu
hvad vinning er der i mitt blod, i at jeg farer ned i graven? mon støvet vil prise dig, vil det forkynne din trofasthet?

utinam impleatur venter eius ut emittat in eum iram furoris sui et pluat super illum bellum suu
for å fylle hans buk sender gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

huius statuae caput ex auro optimo erat pectus autem et brachia de argento porro venter et femora ex aer
billedets hode var av fint gull, brystet og armene av sølv, buken og lendene av kobber,

esca ventri et venter escis deus autem et hunc et haec destruet corpus autem non fornicationi sed domino et dominus corpor
maten er for buken, og buken for maten; og gud skal gjøre ende på dem begge. men legemet er ikke for hor, men for herren, og herren for legemet;

et accepi librum de manu angeli et devoravi eum et erat in ore meo tamquam mel dulce et cum devorassem eum amaricatus est venter meu
og jeg tok den lille bok av engelens hånd og åt den; og i min munn var den søt som honning; og da jeg hadde ett den, svidde det i min buk.

factum est autem cum haec diceret extollens vocem quaedam mulier de turba dixit illi beatus venter qui te portavit et ubera quae suxist
og det skjedde da han sa dette, at en kvinne blandt folket løftet sin røst og sa til ham: salig er det liv som bar dig, og det bryst som du diet.

et dixit ad me fili hominis venter tuus comedet et viscera tua conplebuntur volumine isto quod ego do tibi et comedi illud et factum est in ore meo sicut mel dulc
og sa til mig: menneskesønn! mett din buk og fyll dine innvoller med denne rull som jeg gir dig! og jeg åt, og den var i min munn søt som honning.

audivi et conturbatus est venter meus ad vocem contremuerunt labia mea ingrediatur putredo in ossibus meis et subter me scateat ut requiescam in die tribulationis ut ascendam ad populum accinctum nostru
jeg hørte det*; da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine leber; det kommer råttenhet i mine ben, og jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må bie på nødens dag, bie på at han drar op mot folket, han som skal trenge det. / {* hab 3, 2.}