Şunu aradınız:: solen (Norveççe - Latince)

solen
sol

og ennu mere tomhet blev jeg var under solen:
considerans repperi et aliam vanitatem sub sol

solen var gått op over jorden da lot kom til soar.
sol egressus est super terram et loth ingressus est in sego

solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig,
filia babylonis misera beatus qui retribuet tibi retributionem tuam quam retribuisti nobi

lyset er liflig, og det er godt for øinene å få se solen.
dulce lumen et delectabile est oculis videre sole

solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
ut erudiret principes eius sicut semet ipsum et senes eius prudentiam docere

og det har hverken sett eller kjent solen; det har mere ro enn han.
non vidit solem neque cognovit distantiam boni et mal

om i vredes, da synd ikke; la ikke solen gå ned over eders vrede,
irascimini et nolite peccare sol non occidat super iracundiam vestra

og meget tidlig på den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk op.
et valde mane una sabbatorum veniunt ad monumentum orto iam sol

det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket:
est et aliud malum quod vidi sub sole et quidem frequens apud homine

dersom du tar din næstes kappe i pant, skal du gi ham den igjen før solen går ned;
si pignus a proximo tuo acceperis vestimentum ante solis occasum redde e

før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen efter regnet -
antequam tenebrescat sol et lumen et luna et stellae et revertantur nubes post pluvia

og han mot mitt bud går bort og dyrker andre guder og tilbeder dem eller solen eller månen eller hele himmelens hær,
ut vadant et serviant diis alienis et adorent eos solem et lunam et omnem militiam caeli quae non praecep

siden sanket de det hver morgen efter som enhver trengte; men når solen brente hett, smeltet det.
colligebant autem mane singuli quantum sufficere poterat ad vescendum cumque incaluisset sol liquefieba

men tidlig om morgenen, da solen gikk op over vannet, så det ut for moabittene som om vannet foran dem var rødt som blod.
primoque mane surgentes et orto iam sole ex adverso aquarum viderunt moabitae contra aquas rubras quasi sanguine

de skal ikke hungre mere, heller ikke tørste mere; solen skal heller ikke falle på dem, eller nogen hete;
non esurient neque sitient amplius neque cadet super illos sol neque ullus aestu

derfor skal det bli natt for eder uten syner, og mørke uten spådom; solen skal gå ned over profetene, og dagen bli sort over dem.
propterea nox vobis pro visione erit et tenebrae vobis pro divinatione et occumbet sol super prophetas et obtenebrabitur super eos die

da blev jeg lei av livet; for ondt var i mine øine alt som skjer under solen; for alt sammen er tomhet og jag efter vind.
et idcirco taeduit me vitae meae videntem mala esse universa sub sole et cuncta vanitatem atque adflictionem spiritu

men straks efter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen ikke gi sitt skinn, og stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes.
statim autem post tribulationem dierum illorum sol obscurabitur et luna non dabit lumen suum et stellae cadent de caelo et virtutes caelorum commovebuntu

joab og abisai forfulgte abner; og da solen var gått ned, kom de til amma-haugen, som ligger midt imot giah på veien til gibeons ørken.
persequentibus autem ioab et abisai fugientem abner sol occubuit et venerunt usque ad collem aquaeductus qui est ex adverso vallis et itineris deserti in gabao