検索ワード: iugum montium (ラテン語 - ノルウェー語)

iugum montium
fjellkjede

iugum enim meum suave est et onus meum leve es
for mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.

de vertice antiquorum montium de pomis collium aeternoru
med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger,

disrumpamus vincula eorum et proiciamus a nobis iugum ipsoru
la oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!

qui emittis fontes in convallibus inter medium montium pertransibunt aqua
han gjør ikke med oss efter våre synder og gjengjelder oss ikke efter våre misgjerninger.

haec dicit dominus exercituum deus israhel contrivi iugum regis babyloni
så sier herren, hærskarenes gud, israels gud: jeg har brutt i stykker babels konges åk.

commota est et contremuit terra fundamenta montium concussa sunt et conquassata quoniam iratus es
da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

iugum ipsorum disperiit ab esebon usque dibon lassi pervenerunt in nophe et usque medab
og vi skjøt dem ned; ødelagt er hesbon, like til dibon! vi herjet til nofah, med ild helt til medba.

et commota est et contremuit terra et fundamenta montium conturbata sunt et commota sunt quoniam iratus est ei
vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge

ad extrema montium descendi terrae vectes concluserunt me in aeternum et sublevabis de corruptione vitam meam domine deus meu
til fjellenes grunnvoller sank jeg ned, jordens bommer var lukket efter mig for evig. men du førte mitt liv op av graven, herre min gud!

dixitque ad eos quid vobis videtur vel respondere quid debeo populo huic qui dixit mihi subleva iugum quod inposuit nobis pater tuu
han spurte dem: hvad råder i til at vi skal svare dette folk som har sagt til mig: lett det åk din far la på oss?

a saeculo confregisti iugum meum rupisti vincula mea et dixisti non serviam in omni enim colle sublimi et sub omni ligno frondoso tu prosternebaris meretri
for fra fordums tid brøt du ditt åk, rev du i stykker dine bånd, og du sa: jeg vil ikke tjene. men på hver høi bakke og under hvert grønt tre la du dig ned og drev utukt.

cumque vidisset populum gaal dixit ad zebul ecce de montibus multitudo descendit cui ille respondit umbras montium vides quasi hominum capita et hoc errore deciperi
da ga'al så folkene, sa han til sebul: se, det kommer folk ned fra fjelltoppene! men sebul sa til ham: det er skyggen av fjellene du tar for folk.

ambulabat itaque david et socii eius per viam cum eo semei autem per iugum montis ex latere contra illum gradiebatur maledicens et mittens lapides adversum eum terramque spargen
så gikk david og hans menn frem efter veien mens sime'i gikk oppe i lien jevnsides med ham, og han gikk og bante, og han kastet med sten og sand mens han gikk der jevnsides med ham.

dixeruntque illi ecce cum servis tuis sunt quinquaginta viri fortes qui possint ire et quaerere dominum tuum ne forte tulerit eum spiritus domini et proiecerit in uno montium aut in una vallium qui ait nolite mitter
og de sa til ham: der er her hos dine tjenere femti sterke menn; la dem gå avsted og lete efter din herre! kanskje herrens Ånd har tatt ham og kastet ham på et eller annet fjell eller i en eller annen dal. han svarte: i skal ikke sende nogen avsted.

at illi responderunt ut iuvenes et nutriti cum eo in deliciis atque dixerunt sic loqueris populo qui dixit tibi pater tuus adgravavit iugum nostrum tu subleva et sic respondebis eis minimus digitus meus grossior est lumbis patris me
og de unge, som var vokset op sammen med ham, svarte ham: så skal du si til dette folk som sa til dig: din far gjorde vårt åk tungt, men gjør du det lettere for oss - så skal du tale til dem: min lillefinger er tykkere enn min fars lender;

et scietis quia ego dominus cum fuerint interfecti vestri in medio idolorum vestrorum in circuitu ararum vestrarum in omni colle excelso in cunctis summitatibus montium et subtus omne lignum nemorosum et subtus universam quercum frondosam locum ubi accenderunt tura redolentia universis idolis sui
og i skal kjenne at jeg er herren, når deres drepte menn ligger midt iblandt deres motbydelige avguder, rundt omkring deres altere, på hver høi bakke, på alle fjelltoppene og under hvert grønt tre og hver løvrik terebinte, på alle de steder hvor de ofret alle sine motbydelige avguder en velbehagelig duft.